Bloggtekst til mandag 21.01.2019

Kapittel 13 i Language and Learning in the Digital Age, av James Paul Gee and Elisabeth R. Hayes.


 

Språket både samler oss og skiller oss. Språk kan skape konflikter, selv når man snakker samme språk hvis vi ikke er enige om kontekst (delte kunnskaper og forståelser)

De tre sosiale formene «oral», «litterær» og «digital» har ulike utfordringer i tolkning og kontekst, som fører til ulike utfordringer for å kontrollere og forstå språket.

Den orale sosiale formen (– muntlig dannelse) er fra en kultur med liten eller ingen literacy, der resultatet av språkbruken blir dialogisk, interaktiv og relativt fleksibelt, men kontrollert av autoriteter basert på styrke, alder eller status, og ikke bevis. Selv om man i mange situasjoner skulle hatt bevisførsel, er muligheten for å føre bevis relativt begrenset uten literacy.

Den orale sosiale formen står i motsetning til de litterære formasjonene som er relativt fikserte og standardiserte tolkninger, kontrollert av institusjoner (som kirke, stat og byråkrati).

De orale formene varte lenge etter framveksten av literacy i samfunnet, og literacy fjernet heller ikke den orale formen fullstendig. Selv i dag benyttes denne ovenfra-og-ned autoriteten i mange religioner for å kontrollere forståelsen av skriftlige skriftsteder, og i flere hundre år var forståelsen av menneskekroppen mer basert på autoritet enn på bevis. (Brown 1988; Laqueur 1990)

Den litterære sosiale formen (-litterær dannelse) førte til nedtegnelser av fortiden, observasjoner og opplevelser. Det er nå mulig å finne bevis for om påstander er feil, eller om det som hevdes å være sant er fiksjon eller metafor. I renessansen og opplysningstiden ble mange autorative påstander trumfet av bevis. Påstander var ikke lenger sanne bare fordi de eldre, eliten, ledere eller prester sa det, men fordi det var bevis som støttet dem. Tolkningen (forståelsen) er alltid bestemt av makten institusjoner har ved å sette standard for kunnskap, prosedyrer og sannhet, basert på den kontrollen de har over den skrevne teksten.

Den litterære kulturen har imidlertid problemer med tolkning av skriftlige tekster som flyttes mellom tid og sted. Det blir vanskelig å tolke riktig en skriftlig tekst som er produsert i en annen tid eller et annet sted. Selv i dag er det vanskelig å tolke f.eks. Bibelen eller Shakespeare. I dag leser vi Bibelen og Shakespeare selv om vi ikke vet noe om den konteksten verkene ble skrevet i. Likevel anser vi at de har en universell mening og har kategorisert dem som kanoniske.

Når tekst blir tatt ut av produksjonskonteksten blir den åpen for mange ulike tolkninger. Denne mengden av ulike tolkninger blir dermed et problem, og vi må stole på eksperter (prester og litteraturkritikere), støttet av institusjoner (kirker og universitet) for å tolke tekstenes virkelige og dype mening. I realiteten er ingen skriftlige tekster isolert fra sin opprinnelige kontekst. (Gee 2008a) Alle tekster må forstås ut fra forventningen om at leseren og forfatteren deler samme kunnskap og forståelse av det som skrives.

Skriftlige tekster er ikke dialogiske og interaktive på samme måte som talen er. Fordelen ved skriftlig tekst er likevel nettopp fikseringen ved mangel på dialog og forhandling. Religiøse, politiske, og lovtekster kan skrives og spres til mange. Det er sterke bånd mellom literacy og formelle institusjoner fordi skrevet tekst er eksplisitt, kan den brukes til å sette standarder som lover og regler.

Systemet med relativt faste tolkninger kontrollert av institusjoner, bringer fram to viktige klasser av aktører: byråkrater og tekniske eksperter eller spesialister. Deres uttalelser erstatter den posisjonen autoritetene hadde i de orale kulturene. (Hacking 1990; Steinberger 2005)

Den digitale sosiale formen (-digital dannelse). Digitale media tillater folk å bruke skriftlig tekst på måter som minner om tidligere tiders ansikt-til-ansikt (oralt) språk. Man kommuniserer med andre i «real time» over internett og sosiale medier. Ofte er det heller ingen autoritet med reell makt som kontrollerer det som blir sagt.

Digital media gir en fleksibel, dialogisk, interaktiv tolkning av skriftlig tekst. Foreløpig har ikke internett kunnet låse tolkninger eller praktisere den ovenfra-og-ned praksisen på samme måte som den litterære formen gjør. Blogger og andre innlegg kommer unna med liten eller ingen kontroll fra den vanlige media eller fra staten (selv om mange har forsøkt). På en måte er dermed den digitale formen tilbake til den orale formen, uten den autorative makten som kontrollerer den.

Likheter og forskjeller. Claude Lévi-Strauss uttalte en gang at de ideelle forholdene for mennesket var å leve i små grupper som var langt nok fra hverandre til at de ikke kriget mot hverandre, men nær nok til at man kunne lære av hverandre nå og da. Når verden endres og blir mindre ser vi at Lévi-Strauss hadde rett i at forskjeller i samfunnet kan dempes eller forsvinne. Amerikansk kultur har for eksempel gjort mer for å «kolonisere» store deler av verden, enn militære styrker kunne klare på høyden av kolonitiden.

Medborgerskap. På samme måte som andre dyr, har mennesket vansker med å akseptere noen som er annerledes enn oss selv, noe historien viser at tyranner og demagoger har benyttet seg av for å vinne makt. Men selv om man ser ned på noen som er annerledes enn seg selv, vil man likevel forsøke å finne likheter. Den moderne økonomien har gjort folk mer mobile. Folk flytter oftere og bytter jobb oftere. Mange mangler derfor storfamilien sin der de bor og dermed noen som kan hjelpe til, slik familier gjør. Suksessrike mennesker vil ha muligheter til å betale for slik hjelp, mens andre må stole på de ressurser staten eller kirken tilbyr. Dermed oppstår en ny elite som er uavhengig av frivillig hjelp. Mobiliteten i dagens samfunn fører til at man skiller mellom grupper som har ressurser til å utføre ting alene og de som ikke har det.

Sammenbrudd av den offentlige sfære. Hvem er den virkelige deg? Den du er offentlig eller den du er privat? Gjennom flere hundre år har dette endret seg fra å være den offentlige utgaven som er den egentlige til å bli den private som er den riktige. Mange mennesker ser ikke den offentlige sfære som den der de er mest seg selv. Folk deltar i dag likevel i offentligheten over hele verden sammen med andre med lignende livsstil, yrker, ressurser, interesser og verdier som de har selv. Den digitale verden har ført til at publikum er blitt både lokale og globale på samme tid.

Digitale medier og en ny offentlighet. I ny virtuell offentlighet tar folk ofte fiksjonelle identiteter ved å bruke avatarer som designes og navngis som man vil. Ironisk nok er det mange som finner seg selv i slike virtuelle verdener. For noen mennesker er denne (historiske) flukten fra offentlighet til det private liv i stedet en flukt til en virtuell offentlighet. Likevel er ikke det man engasjerer seg i på internett nødvendigvis noe annet enn de sosiale klasser, kjønn og livsstil man har i den virkelige verden.

Det er mulig vi er på vei til en ny Lévi-Strauss’ «ideell verden» ved å skape akkurat så stor distanse til andre med akkurat så mye kontakt at vi kan observere og stjele ideer. Fordelen med det er en glidning mot homogenisering. Ulempen er et kanskje mer divergerende syn på hvem som er et virkelig eller verdifullt menneske, eller hvem det er verd å gi oppmerksomhet og hjelp.

 

Kapittel 14 i Language and Learning in the Digital Age, av James Paul Gee and Elisabeth R. Hayes.

Multitasking, forskjeller og alminneliggjøring

Tapet av tetthet (tiltagende åpenhet)

I vår digitale tid påstår mange at kjernekunnskap som lesing og skriving blir dårligere. Foreldre og lærere hevder at slang og grammatisk slurv i tekstmeldinger skader de unges litterære ferdigheter De unge bruker lesing og skriving på en annen måte enn sine foreldre. Lesing og skriving er i dag tett knyttet til sosiale aktiviteter og interessegrupper.

All teknologi forandrer seg. Walther Ong skrev i 1982 om endringen fra oral til litterær kultur at «we have to die to continue living», han sa også at det knapt er noen muntlig kultur eller noen fremtredende muntlig kultur igjen i verden i dag, som på en eller annen måte ikke er klar over det enorme komplekset av krefter som for alltid er utilgjengelig uten leseferdighet.

Det tok lang tid å svekke verdien fra den orale kulturen da den litterære kulturen overtok. Vi kan derfor regne med at det også vil ta lang tid før litterære praksiser vil forsvinne til fordel for de digitale, fordi enhver ny teknologi endrer måten mennesket tenker på.

Forfatterne tror kritikken mot tap av lese- og skriveferdighet heller ligger i manglende forståelse for at unge i dag multitasker på en annen måte enn det var mulig tidligere.

Multitasking. I dag gjør digitaliserte media det mulig å multitaske på ulike vis samtidig. En sterk kritiker av multitasking er Clifford Nass, som hevder at multitasking er mer allestedsnærværende og involverer mye mer enn vi tradisjonelt tenker. Nass hevder at de som gjør flere ting på en gang presterer dårligere enn de som gjør en ting om gangen. Som språkbrukere vil vi utvilsomt kommunisere bedre hvis vi gjorde en ting om gangen. Men det kan vi ikke. Språk og kommunikasjon krever multitasking! Mennesket er skapt for multitasking. Dette er ikke noe nytt, men gammel menneskelig natur. Ny teknologi og mange nye former for informasjon skal bare samles og integreres på nye måter. Poenget er ifølge boken: hvordan gjøre det man må gjøre, så godt man kan, på den tiden man har til rådighet? Multitasking er ikke problemet - vi har alltid måtte multitaske - i kommunikasjon, under jakt eller arbeid - det er heldig at vi er multitaskere av natur, fordi verden krever mer og mer av det.

Kompleksitet. Verden i dag er mer kompleks enn noen gang tidligere. Vi lever midt i mange sammenfallende komplekse system. Vi må drive mye multitasking for å kunne samarbeide med andre for å håndtere komplekse saker som krever enkle løsninger.

Real- time strategy (RTS) spill. En type videospill som er de beste som er laget for å håndtere komplekse og krevende systemer er de såkalte «real time strategy (RTS) spillene. De har en mengde kommandoer spilleren må håndtere og en myriade forskjellige menyer og avgjørelser må tas under tidspress. Verden er i dag blitt lik et RTS spill. Folk må tenke og reagere som en RTS spiller. Hvordan skal vi porsjonere ut vår oppmerksomhet i en verden som krever mer og mer av den? Hvordan skal vi dele ut ressursene for oppmerksomheten? Når skal vi ta pauser og konsentrere oss om færre ting? Hvor, når og hvordan skal vi gå frem for å gjøre det bra

Oppmerksomhetsøkonomien: Mer om polarisering. Lesing har alltid vært mer gjennomgripende enn skriving. Informasjon var i tidligere tider kontrollert av staten eller andre institusjoner. I dagens digitale sosiale former kan hvem som helst skape sine egne nyheter eller velge hva man vi lese, ut fra egne interesser, holdninger og verdier. Det gir en farlig tendens til at man bare hører, ser og leser det man allerede er enig i. Kommunikasjon er enklere dag enn tidligere og vi kan velge å dele med bare likesinnede eller velge bort det man ikke ønsker. Den digitale sosiale formen gir oss en overflod av tilpassede, høyt interaktive, differensierte, felles-interesse grupper. Fordelen med slike grupperinger er enkel tilgang til effektiv læring, uttrykk og tilhørighet. Ulempen er at slike likesinnede grupper tenderer til å fremme ekstreme uttrykk for sine felles holdninger. Den digitale formen gjør faste fortolkninger og institusjoner svakere og problemet blir motsatt av det litterære.. Prisen for dette kan være mangel på felles lokale hensikter, delte verdier, eller forpliktelser til nasjonen eller mennesker generelt.

Vi er nå midt inne i en overgang mellom literacy og digital form. Literacy-formen er fremdeles mektig, men den digitale formen følger. Verdier og praksiser kolliderer på visse områder. Styrken til den ene er svakheten til den andre.

Babels tårn. Bibelens historie om Babels Tårn viser hvor vanskelig det er å arbeide sammen mot et mål når man ikke kan forstå hverandre ved å snakke samme språk. Språk ble formet ved å samle ulike dialekter og danne felles nasjonale språk. Internasjonalt valgte man først latin, deretter fransk og nå engelsk som fellesspråk. Hvordan vil det nye babels tårn se ut, med alle våre ulike språk, digitale verdier og livssyn? Det er vanskeligere enn noen gang for diktatorer og politikere å skjule eller begrense informasjon. På en måte er vi tilbake til Lévi-Strauss’ ideelle verden. Begrenset homogenitet og nye unike måter å være menneske på er et gode. Interessegrupper og sosiale nettverk der alle ikke bare kan konsumere, men også delta og dele, er også et gode. Svekkelsen av den ensidige ekspertisen og institusjoner er også av det gode. Likevel er det en fare for polarisering i disse mulighetene..

Det finnes selvfølgelig mange eksempler på at digitale medier er brukt til å organisere store innsatser for å hjelpe folk, og engasjere både i lokalt og globalt arbeid, men det er et problem at folk responderer spesielt godt når følelser er involvert, fordi involvering i noe som virker bra og får oss til å føle oss bra, kan mange ganger slå tilbake.

I den økende digitale sosiale formen kan vi finne felles formål uten former for institusjonell standardisering, som reduserer forskjell og mangfold. Finner vi et nytt felles og universelt språk basert på felles meninger avlevert på mange forskjellige tungemål, men oversatt av mange ulike kilder, menneskelig og digitalt, til brukbare ressurser for alle gjennom et variert nettverk og grupper? Kanskje Babels Tårn da blir en ressurs, ikke for å redde Gud fra angrep, men for å redde menneskeheten fra seg selv.